Følelsen av å vente

... Følelsen av å vente på noe er nervepirrende. Å gå rundt hver eneste dag og ikke vite når den selve dagen er her. Fantaserer gang på gang om hvordan det kom til å gå. Enten ville muren stå, eller så ville det komme et lys i enden av tunnelen. De tankene gikk rundt hver eneste dag, og det ville ikke stoppe før selveste dagen. Det blir livets glede om det går den rette veien, men ingenting var sikkert. Det var bare et håp i mitt hjerte. Et håp som var større enn alt annet, og da går tenkinga rundt og surrer.

Jeg logger meg inn på nettet. Ingenting hadde kommet, og jeg måtte stadig vente. Plutselig kom det en melding, og den gang var jeg ikke i Norge. Nervøsitetet hoppet opp med to hundre prosent, og tankene var på en ting. Kanskje nå hadde resultatet kommet. Tar fram Iphonen, skrur på dataroming og sjekker på nettet. Driter i regningen for den ordner mamma, men resultatet kom aldri. Streik i Norge. Nå måtte vi kanskje vente enda lenger. Kanskje et år til. Tankene snurrer enda mer, og snart orket man ikke mer.

Så kom helgen, og jobb var en perfekt avledning. Jeg ga opp med å sjekke på nettet, og fokuserte på noe annet. Endelig hadde tankene roet seg ned, men det varte ikke så lenge. Det kom en melding fra kjæresten, og lurte på det samme, men jeg fortalte at det var ingenting nytt. Likevel tenkte jeg at det skadet ikke å sjekke en gang til.

Denne gangen droppet jeg å holde hånda på telefonen for å skjule resultatet for det var helt sikkert at resultatet ikke hadde kommet. Går inn med personnummer og passord, sjekker mine eksamener og der.....

LÅ RESULTATET...

Det kom et hyl av glede.

Sender melding til kjæresten, løper ut på kontoret og ringer mamma. Legger ut en status på facebook og er verdens lykkeligste jente. Ventingen var endelig over, og verdt det. Min bønn ble hørt og muren i mitt liv var endelig borte. 

Men nå tar jeg sommerferie!