Time flies when the time is good

For six months ago you asked me to be your girl, and there was no doubt 

about the answer. It still feels like yesterday... 

Time has flown, and here we are six months later.

To me, you have been a charming prince.

 The one who keeps me if I fall,

 the one that dries my tears,

and builds a sense of security in my life.

The one who makes me smile to think of you,

 and who feel loved every time you kiss me.

 Butterflies in my stomach when we are together,

and miss you tremendously when we are separated.

A boy like you, I can not see without,

 for you are the love of my life.

I love you
Jeg elsker deg

Ik hou van jou

<3
For ever
For alltid
Voor altijd

<3

Følelsen av å vente

... Følelsen av å vente på noe er nervepirrende. Å gå rundt hver eneste dag og ikke vite når den selve dagen er her. Fantaserer gang på gang om hvordan det kom til å gå. Enten ville muren stå, eller så ville det komme et lys i enden av tunnelen. De tankene gikk rundt hver eneste dag, og det ville ikke stoppe før selveste dagen. Det blir livets glede om det går den rette veien, men ingenting var sikkert. Det var bare et håp i mitt hjerte. Et håp som var større enn alt annet, og da går tenkinga rundt og surrer.

Jeg logger meg inn på nettet. Ingenting hadde kommet, og jeg måtte stadig vente. Plutselig kom det en melding, og den gang var jeg ikke i Norge. Nervøsitetet hoppet opp med to hundre prosent, og tankene var på en ting. Kanskje nå hadde resultatet kommet. Tar fram Iphonen, skrur på dataroming og sjekker på nettet. Driter i regningen for den ordner mamma, men resultatet kom aldri. Streik i Norge. Nå måtte vi kanskje vente enda lenger. Kanskje et år til. Tankene snurrer enda mer, og snart orket man ikke mer.

Så kom helgen, og jobb var en perfekt avledning. Jeg ga opp med å sjekke på nettet, og fokuserte på noe annet. Endelig hadde tankene roet seg ned, men det varte ikke så lenge. Det kom en melding fra kjæresten, og lurte på det samme, men jeg fortalte at det var ingenting nytt. Likevel tenkte jeg at det skadet ikke å sjekke en gang til.

Denne gangen droppet jeg å holde hånda på telefonen for å skjule resultatet for det var helt sikkert at resultatet ikke hadde kommet. Går inn med personnummer og passord, sjekker mine eksamener og der.....

LÅ RESULTATET...

Det kom et hyl av glede.

Sender melding til kjæresten, løper ut på kontoret og ringer mamma. Legger ut en status på facebook og er verdens lykkeligste jente. Ventingen var endelig over, og verdt det. Min bønn ble hørt og muren i mitt liv var endelig borte. 

Men nå tar jeg sommerferie!

Bak skyene er himmelen alltid blå

For noen i hverdagen er himmelen alltid blå, mens for noen andre ligger den blå himmelen enda lenger borte.
Noen strever for å finne sin vei til den blå himmelen. De får det ikke til og har mur foran seg. Ikke vet de hvordan de skal rive den ned, eller hvordan de skal komme seg over den. Når de først kommer over en mur, møter de kanskje på en ny. Hva er grunnen til det? Er det fordi mennesker rundt snakker om en som har problemer, og vedkommende får vite om det? Er det fordi sin egen vilje ikke er sterk nok eller at støtten ikke er der?

Noen går og sier: "Du vet hun har personlige problemer" Da svarer jeg, hva vet DU om hennes personlige problemer. Vet du i det hele tatt hva de problemene er, hva det kommer av og hvordan det skal løses. Du sier: hun har personlige problemer, men har du i det hele tatt rett til å si noe? Jeg har ingen tall å komme med og det er ikke behov for heller, men så mange har hatt problemer gjennom livet sitt. Noen sliter med å finne sin vei i livet.

Hvilken studie de ønsker å ta, og hva de ønsker å oppnå. Det gir en form for personlige problemer. Noen føler de ikke er pene nok, og skjems over sin egen kropp. Det er en form for personlige problemer. Noen har ikke hatt kontakt med familien sin på flere år, og det gir en form for personlige problemer.

De ordene, personlige problemer er et stort område med så mange mulige temaer. Enhver person kan plutselig føle seg litt svakere, og føle den blå himmelen er litt lenger borte enn de tidligere hadde opplevd. Likevel går noen rundt og sier: "Han der har personlige problemer." At folk ikke skjønner at når du først sier det så påvirker du vedkommende. Den personen som sier det vet ikke en gang hva det er snakk om. Det er synd, og det irriterer meg langt opp.

Når et menneske prøver å være seg selv og finne veien ut av sine egne problemer så er det synd når de blir dratt ned av noen som snakker. Når man først prøver å åpne seg og fortelle hva som er feil om dagen, og likevel blir hakket ned på. Noen stiller spørsmålet: "Hvor lenge skal det vare?" Det at du i det hele tatt spør, er det som får problemene til å vare lenger.

Dette er egentlig et innlegg for en venn som faktisk går gjennom dette nå, og jeg skriver ikke bare for en, men skriver for alle som måtte føle at noen dager er mørkere enn andre. Jeg kan ikke si jeg forstår dem, men jeg har respekt for dem, uansett hva det enn måtte gjelde.

Katrine

Å endre en livsstil

Alle har valgt å hoppe over en frokost eller to. Spist de fete burgerne fra Mc donalds, eller bestilt en pizza hjem. Lagt seg kl 5 om morgen, og står opp kl 2. Tar seg en fest midt i uka, og dropper gjerne en skoledag på skolen. Vi alle har vært gjennom det, men du er aldri forberedt på når livet ditt tar en endring. Hva er det man tenker først? Gurimalla, har jeg blitt så kjedelig? Tvert i mot. Hva skjer med meg, dette er ikke meg. Jo visst er det deg.

Det er noe som man kanskje ikke vil bli enda, og det er voksen.

Jeg finner på rampestreker enda, og jeg sitter gjerne oppe litt ekstra lenge og tar meg en ekstra time med søvn om det går, men hvis jeg skal se hvordan mine siste to uker har vært får jeg jammen sjokk! Legger seg 12, og står opp kl 8 eller før. Spiser regelmessig med mat.

Et eksempel, nå er klokken 12.07 og jeg har spist 5 brødskiver siden jeg stod opp kl 07.00.
I fryseren finner jeg ikke pizza, men i kjøleskapet finner jeg 2 og halv isbergsalat som jeg har kjøpt. Jeg finner grov pasta i skapet og finner sunn skinke i kjøleskapet. Masse melk, og ingen cola.

Det jeg er nysgjerrig på nå er hvor lenge dette kommer til å vare. Har det kommet noen endringer hos deg? Fortell gjerne om det!

When you hold me....

When you hold me

it is a magical moment 

Where i forget everything else

and its feels we are two as one. 

When i ask you to keep 

and never let go

is to have peace of mind

only you can provide 

Its like the world is forgotten

when you hold me tight 

For some reason

it feels alright 

Although i know the world is there

and we always have to go back 

its just so amazing 

to feel its only us <3 

Now you're gone, but its only one week left
where i can look into your eyes and say
just hold me tight <3 

Mamma er mitt alt



Noen få ganger i året setter vi ekstra pris på foreldrene våre.  I dag er det mødrenes dag hvor vi viser hvor mye de betyr for oss. De er grunnen til vi er til. De er grunnen til vi har det så godt. Mødre er der for å ta vare på oss, og for å se at alt går bra. De er der for å gi gode råd, og de er der for å følge med på livets vei. Mødre gjør så mye for oss, og de gjør det av kjærlighet.

M - O - T - H - E - R

"M" is for the million things she gave me,

"O" means only that she's growing old,

"T" is for the tears she shed to save me,

"H" is for her heart of purest gold;

"E" is for her eyes, with love-light shining,

"R" means right, and right she'll always be,

Put them all together, they spell

"MOTHER,"

A word that means the world to me.

Mamma. Du er mitt alt. Jeg elsker deg<3

Enjoy the moments you get

Vi kjenner folk fra hele landet. Vi kjenner noen fra fotballen oppe i Trondheim. Vi kjenner noen fra skolen i Stavanger, og vi kjenner noen festløver i Oslo. Vi kjenner noen alle plasser, og slik vil det alltid være. Noen ganger går det så lang tid i mellom før du møter en god venn eller to, men når det først kommer føles det så utrolig godt. Tiden flyr gjerne avgårde, og før du vet ordet av det er tiden slutt for denne gang. Det får en til å tenke om å møtes oftere, eller bare nyte øyeblikket når den først kommer.

Når du først møter en du ikke har sett på lenge er det veldig fort slik at du begynner å le. Du begynner lett å mimre om gamledager. Kanskje om når du var 5, eller 10 eller anskje om hvordan livet er nå, og hva man tenker om framtiden. Alle emner er gode, og de er verdifulle når du har de med en venn eller to.

Vi har noe fantastisk som heter twitter, facebook eller skype. Ja, det er en løsning, men det er ikke det samme som å møte ansikt til ansikt. Nei, det er en helt annen ting. Idag er det slik at fleste oss har det travelt. Noen ganger får man ikke tid til å være med på ting hvor andre venner deltar. Eller at man kanskje er bortreist. Vi har også blitt voksne. Kanskje ordet er for stort enda, men ting begynner å bli seriøst.

Som jeg kan se rundt meg nå har alle begynt på studiene sine, eller fått seg jobb. Slik var det ikke for et år siden eller to. Jeg ser det som en spennende fase. Folk styrer på sitt, og gjør det de trenger å gjøre i livet. Når de får tid og ønsker å gjøre noe annet så gjør de det. Bare husk å nyt øyeblikket når den er der.

Idag var en god dag hvor jeg fikk møtt på en gammel barndomskompis som jeg ikke hadde fått snakket skikkelig med på flere måneder. Selvfølgelig fløy tiden av gårde, og det ble en del latter på oss. Et fint øyeblikk jeg håper kommer snart tilbake, men nå gleder jeg for mye til å være med kjæresten min igjen!! 

Langt langt borte

Av og til kan svarene vi leter etter være langt langt borte. Av og til virker det så fjernt at man tror svaret aldri vil komme. Av og til må man påta seg en lang reise for å finne svaret man søker, mens andre ganger får man det helt ut av det blå. Svaret kan ligge rett foran øyene dine, på jobb, på facebook, i et annet land, eller blant stjernene. 

I løpet av livet har man alltid noe man søker etter uansett hva det enn måtte være. En naturlig del av livet. Det kan virke så skummelt, og skremme en fra å finne svaret man søker. Dont worry. If you dare - you will win.

Idag leste jeg status av en venninne, hvor hun ville gå tilbake til en annen studie. Hvorfor ikke? Så fant jeg en gammel kommentar hvor jeg hadde skrevet for nesten et år siden at hun burde studerte akkurat det hun ville tilbake til. Da skjønte jeg at hvis det er svaret hennes, så kan enhver sitt svar ligge overalt. Man må bare søke etter det, om man virkelig vil.

Jeg har også fått betalt eksamen i rettslære. Nå er det alvor, og ingen vei tilbake. Nervøs? Det skremmer livet av meg. Nå virker det så fjernt siden eksamen er ikke før i mai. Så mye som skjer innen den tid at jeg vet tiden vil fly og plutselig er dagen her. En eksamen for å gå videre. Vi snakker om kun 1 eksamen. I flere år har mitt liv stått stille. Jeg har ikke hatt lyst til å studere. Jeg har ikke hatt noe behov for det siden jeg hadde jobb og et sted å bo. Jeg klarte meg selv, og jeg trivdes med det. Plutselig kom tanken ut av det blå om å gå videre. Jeg spurte meg selv flere ganger i løpet av årene, og en vakker vinterkveld i desember bestemte jeg meg.

Jeg angrer ikke, men jeg må si jeg er virkelig nervøs!

Til dere som skulle være usikker, eller stå fast i noe. Ikke vær redd. Svaret vil komme til dere. Dere må bare tro på dere selv. Det kreves ikke mer enn det :-)

Its always good on a friday evening

Hver gang vi tenker oss ut må det bli på en fredag. Det går aldri galt med de kveldene. Noen sier de ønsker ikke å drikke, eller ønsker å ta kvelden tidlig. Noen vil bli hjemme og slappe av, eller å spare penger til en annen gang. Ut av det blå drar folk ut likevel. De som skulle dra tidlig dro aldri, og de som ikke skulle drikke ble dritings. Det er noe med de kveldene. Vi kommer alltid i topphumør, og vi vil ikke at kvelden skal ta slutt uansett hva som står på programmet dagen etter. Vi sutrer over hvor tidlig det stenger, og at vi skulle ønske vi var i Danmark. Likevel sier vi at kvelden var verdt gull, og planlegger gossip kveld dagen derpå. På veien ut planlegges det en ny fredag, en ny fest og en ny opplevelse. Vi vet allerede den blir bra. Det er fredag, og det er de samme folka <3

På den måten er det bare en ting å si: Takk for en herlig fredagskveld <3

A time to another....

... Lenge har jeg tenkt på om jeg skulle flytte hjem igjen. Jeg var sikker på det ville skje, men nå er jeg ikke sikker lenger. Stavanger var og vil alltid være min barndomsby, men om jeg ser framtiden der vet jeg ikke. Det virker som kroppen har vokst fra den. Det er vanskelig å forestille meg å ta studiene hjemme, eller spille for tjensvoll igjen. Se mamma komme hjem fra jobb hver dag, eller besøke pappa når som helst. Det bare virker for fjernt.

Stavanger har nesten blitt en by jeg besøker noen ganger i året. Ikke som mitt hjem idag, ikke på den samme måten som før. Stavanger vil alltid være min barndomsby, men om det er en sted jeg vil kalle et hjem idag er vanskelig å si.

Når jeg først var hjemme 12 desember var det deilig, men likevel var det mye jeg ikke visste. Om menneskene rundt, og hva som hadde blitt annerledes. Ja, mye kan skje på bare et halvt år. For de som bor der merkes det ikke, men for de som kommer sjelden gang føler de er på et nytt sted. På en måte er det rart, på en annen måte virker det som et annet tidspunkt, eller et annet sted. Først skjønte jeg det ikke. Det var noe i meg som følte annerledes, men når jeg først var rundt alle de jeg var glad i så var det ikke lett å skjønne det.


Siden jeg ikke fikk feiret jul i Stavanger, tok stemor sin tid til å lage verdens beste vannbakelst til meg!! <3

Når du er først hjemme på besøk og får alt dette på fanget kunne man ønske det varte for alltid, men likevel er det noe som til slutt sa det var på tide å reise hjem, til Oslo. Da flyet landet på gardemoen glapp ordene ut av munnen på meg. Home sweet home.

Stavanger er og vil alltid være byen jeg elsker høyest. Det vil alltid være den byen jeg setter mest pris på, men byen er mitt barndomshjem. Oslo er mitt nåværende hjem. Hvor framtiden fører hen, er det ingen som vet. Kanskje er det Stavanger likevel, men nå er det Oslo.



Det var over et år siden sist jeg så Maria sist, og nå ville hun lære seg tegnspråk. Dette er ikke verdens beste opptak, men for meg er det alt. Her sier hun. Du - masse - søt og slenger et kyss på slutten. For meg var det nok! <3

Glem det

... I en stund har jeg gått rundt og sagt jeg var lei. Jeg var lei av skole og jeg var lei av rettslære. Jeg ville bytte til et annet fag så jeg slapp å tenke juss. Tanken av å sitte og lese paragrafer gjorde meg sprø, men å vite at skole gjør en mer glad i hverdagen gjorde meg bare mer sprø!

Jeg pakket ut de siste tingene til leiligheten, og finner fram bøkene mine. Juss1 og Juss2. Jeg tenker meg om og plutselig hopper en annen tankegang i meg og sier: Rettslære er ikke så ille. Gjennomfør det!

Så tenker jeg igjen. 1-2 timer per dag fram til våren. Det er ikke vanskelig? Jeg bestemte meg for å ringe mamma og fortelle dette, og hun ble like overrasket som meg. Jeg som var så bestemt på et annet fag. Sosiologi, politikk og menneskerettigheter - hva som helst bare ikke det var rettslære, og plutselig var det spennende likevel?

Jeg vet ting kan endres over natten, men rettslære?!

Nå gleder jeg meg til det nye året starter hvor det blir skole i tillegg til jobb. Det blir også digg å ha Ingvild som en søt rettslære lærer! ;)

Home sweet home

Vakre Stavanger. Du skinner så vakkert, og nå har du fått snø på bakken. Du er vakker på alle årstider og gir kjærlighet til alle folk. Vi savner deg allerede når vi drar fra deg og føler oss hjemme når vi er med deg. Du er vår by, og du er byen som vi elsker. Hver gang jeg ser deg blir jeg forelsket. Jeg glemmer alt annet i verden, for da er jeg hjemme hos deg. Stavanger, til mitt kjærlighet.

Nå er det ikke lenge til vi sees. 5 måneder siden sist, og du har vært savnet. Så mange ganger jeg skulle ha kommet uten å ha gjort det. Lillebror fyller år på mandag, og du har allerede gitt han det beste. Det snør og det er julestemning. Sitter og dagdrømmer hva jeg skal gjøre når jeg er hjemme hos deg. Du gir oss drømmer, du gir oss håp. Det er ikke rart at savnet er så stort.


Stavanger, vi sees imorgen <3

Våg å være

Våg å være ærlig,
våg å være fri.
Våg å føle det du gjør,
si det du vil si.

Kanskje de som holder munn er reddere enn deg der hvor alt er gått i lås må noen åpne vei. Våg å være sårbar.. Ingen er av stein. Våg å vise hvor du står.. Stå på egne ben.

Sterk er den som ser seg om og velger veien selv. Kanskje den som gjør deg vondt er svakest likevel. Vår å være nytter.. Våg å leve nå. Syng om det er det du vil. Gråt litt om du må.

Tider er for kort til flukt.. Bruk den mens du kan. Noen trenger at DU er, og at DU er sann

To forskjellige verdener

... Jeg har prøvd å leve i to forskjellige verdener, men det går ikke lenger. Det bare går ikke.

Før jeg begynner med dette innlegget vil jeg bare gi klar beskjed om at dette snakker jeg om fra min egen erfaring, og hva jeg mener. Hva du enn måtte ha opplevd selv, kan godt mulig være noe helt annet enn det jeg har vært borti.

"Mamma, jeg vil ikke ha på høreapparat. Jeg ER hørende"

År etter år måtte mamma kjempe med å forklare meg at jeg, katrine var døv. Jeg hørte, men min identitet var døv. Dette var noe jeg ikke forstod i en alder av 13. Jeg skulle absolutt gå på en hørende skole, jeg ville ikke bruke tegnspråk og jeg ville ha hørende venner. Det måtte gå år til å forstå, hvor døv jeg egentlig viste til å være og hvor jeg egentlig hørte hjemme.

Jeg skulle absolutt klare meg i to verdener, men jeg makter det ikke lenger. Jeg gjorde alt for å kunne ha to liv. Et liv med døve og et liv med hørende. Noen dager måtte jeg streve med å forstå. Slippe å si HÆ, og noen ganger sa jeg bare JA for å ikke føle meg dum. Andre ganger kunne jeg senke ned skulderne, bruke hendene mine og ikke føle meg som en outsider. Mamma visste hvor mitt liv var, men for meg tok det mye lengre tid på å forstå.

Slik var det år etter år. Jeg flyttet til en annen by hvor jeg så døve døgnet rundt. Jeg gikk på skole med døve, jeg bodde med døve og jeg følte meg trygg, men jeg skulle fortsatt ha hørende venner. Jeg ville bli likt.

Idag ser jeg ting på en annen måte. Jeg hadde ikke hørende venner for å ha de. Jeg hadde de for å kunne rømme. Rømme bort fra min egen verden. Av og til virket det for mye å leve i en verden hvor alle visste hvem alle var. Hva de gjorde og hva de levde for. Det ble av og til for mye. Svak? Ja, du kunne sagt det på den måten.

Jeg gjorde feil. Jeg valgte å ikke åpne dem for min verden, eller for deres. Det var ikke de som tapte, men jeg selv. Jeg tok ikke sjansen på å lære de tegnspråk når jeg hadde muligheten. Nei, de skulle bare være min rømningmulighet. Jeg tok meg ikke tid til å besøke dem, eller for å lære navnene på resten av familien. Nei, jeg ga blaffen. Jeg skulle bare kunne rømme når det passet meg.

Der var det jeg som tapte, ikke de.

Er det noe jeg har lært fra snakkis, så ville jeg si dette her å møtes på halvveien. Det å lære og forstå deres kultur, på samme måte som vårt. Vi kan si vi forstår dem, men det gjør vi ikke. De kan heller ikke si de forstår oss, for det gjør heller ikke de. Å kunne gi de muligheten til å se hvordan vi lever vårt liv, lære vårt språk og vår levemåte. Så mye de kunne forstått, og så mye vi kunne forstått hos dem. Vi fokusere bare hva slags problemer vi døve har, men ikke hva hørende sliter med. Det samme gjelder de. De bruker ikke tid på oss, men på seg selv. Hvorfor er det slik når vi alle er mennesker, men skiller oss fra en forskjell. Hørselen.

Jeg har tatt vennskap for gitt. Hørende vennskap som kunne vart lenge, og som jeg kunne lært mye av, men jeg valgte en annen vei og jeg kan nå bare gjøre en ting. Rette det opp.

Hvordan kan det være slik at man kan være så modig og samtidig så redd.
Å tørre å ta en sjanse for noe som bare er en liten bagatell. Å tørre å gjøre noe som man aldri har gjort før. Hvorfor er det så vanskelig? Det ser så lett ut, men å si det er vanskelig. Å gjøre det er vanskelig. Det er lett, men kroppen holdes igjen og man forblir redd. Man forblir uviten om svaret og går rundt og tenker.

What if?

Det er irritende. Det er håpløs. Det er kjedelig.

I noen sekunder tenker man. Dette her skal ikke være et problem. Hva har man å tape. Hva går man glipp av om man ikke gjør det. Så kommer øyeblikket hvor man tenker, Nei, for mye å tenke på. For flaut. For irritende.

Det er så håpløst. Tilslutt gir man bare opp. Man stopper å bry seg. Man stopper å tenke på det. Og så tenker man til slutt. "Hva om det ville gått som man ville?" En liten ting kan påvirke ens liv. Det er rart å tenke på det, men det er sant. Det er ganske utrolig på hvordan en liten ting kan påvirke livet, men når man først føler det er riktig så GO FOR IT!

Jeg hater når det skjer......

litt inspirasjon

... Like always er det moro å lese blogger. Mange forskjellige innlegg med forskjellige meninger som liker å få oppmerksomhet hver dag. For noen uker siden ble jeg oppmerksom på en av mine venners innlegg om det å gi ros.

Jeg skjønte hvor lite vi gir ros i hverdagen. Enten om det er til familie, venner, bekjente eller fremmede. Hvorfor er det slik? Er det fordi vi ikke gidder, eller fordi vi ikke tenker over det? Det er nok litt begge veier ville jeg tro.

På jobb er det slik at jeg må gi ros hver eneste dag. Enten om det bare er en H5 (som står for high five for de som ikke visste det) Jeg får ikke ros like ofte tilbake som jeg gir til brukerne, men når jeg først får en klem betyr det utrolig mye. Jeg tenkte ikke så mye på det før, men ros smitter.

Om man bare sier:

"Hei, du er morsom"
"Du er så flink på skolen."
"Du er så flink som trener."
"Du er så flink til å lage mat."
Du er - Du er - Du er flink!

Dere har sikkert opplevd å høre at læreren sier bra jobba, eller fotballtreneren skryter over hvor bra du spilte eller at en av foreldrene sier hvor stolt de er av deg. Dere blir påvirket av å få ros, og dere merker det på humøret. Det smitter mer enn det man egentlig tenker over.

Det skal så lite til, men det kan likevel virke slitsomt å gjøre det hver eneste dag. Bare tenk på det. Hvis du skulle få lyst til å gi ros, DO IT. Ikke gjør det fordi dere føler at dere MÅ, fordi falskhet kan ses på avstand. Gjør det fordi du ønsker å gjøre det. Han jeg ble inspirert av hadde fått utfordringen av å gi ros hver dag i 1 år. Han sprakk etter 6 uker. Jeg vet at han kan klare det, og det gjelder dere også.

Det er ikke bare godt for deg som sier det, men også for den som får det.

Nå har tankene snurret nok for denne gang. God natt, kjære lesere!

Den beste tiden

En vakker søndagskveld satt jeg, Gunnar, Ingvild og Benjamin og lo om alt. Vi snakket om en framtid uten tenner. Om å ha en hund hos en narkoman. Om dansk kultur og hva som skjedde under helgen i København.

Vi hadde hangover, og kunne ikke stoppe å le. Det er noe med dem, for det smittet av ingenting. Jeg satt og tenkte: "Må det ta slutt ikveld" Som jeg elsker å si: Man må ta vare på de øyeblikkene man får for de er verdifull. Livet snurrer rundt i en fart uten at vi merker det. Vi kom oss på bussen, etter å ha tatt farvel med våre danske venner og jeg sa: "Hvor ble det av tiden?" Ingen hadde svaret.

Vi skal ihvertfall ta med oss en større bag neste gang og putte inn danskene etter å ha dopa de ned. Da kan vi få litt mer av den syke latteren i Norge selv om vi i kollektivet stadig ler av ingenting.

Det er så typisk at man går amok og kommer på hvorfor man gjør det. København er så genialt. 7 timers busstur for bare 200 kr (Ja, okei den er kanskje billig for en grunn!) men å bare komme seg der på dagen, gjøre det man vil fordi det er så billig. Det er bare så himmelsk. Nå har også mamma funnet ut at vi var på en ny tur til København. Vi kunne ikke akkurat fortelle om hva vi gjorde, for ingenting var normalt! <3

København er elsket, og nå håper vi bare at det ikke blir lenge til neste gang!

En travel hjemtur

... Jeg virkelig hater å stresse. Jeg bare takler det ikke. Idag hadde jeg en fantastisk dag på jobb hvor alt var bare så bra. Jeg jobbet på min avdeling mens Gunnar jobbet på sin. Vi avtalte om å møtes når vi var ferdig på jobb. det viste seg at Gunnar var ferdig før meg, men han var en engel som ventet på meg. (bare fordi han skulle ha følge til den svenske kjeden for max burger!) Uansett. Jeg innså at vi ikke kom til å rekke toget så jeg tok det med ro når jeg gikk for å møte Gunnar.

Idet jeg så Gunnar begynte han å hyle ut om at det var kun 3 min til toget gikk. Jeg bare, GUNNAR. jeg kan faen meg ikke løpe. Beina var fullstendig vraka etter DM i Hamar. Det brydde Gunnar svært lite om og bare løp. Jeg bare tenkte. fuck you, fuck you og fuck you!

Vi løp og jeg kunne ikke stoppe, for da ville ikke beina mer. Jeg løp og løp og hva gjør Gunnar? Han løper bak meg og ler av måten jeg løp på. Ikke rart jeg løper mongo etter å ha slitt ut beina 110 %!! Jeg begynner selvfølgelig å ler selv, og jeg kunne fortsatt ikke stoppe å løpe.

Det var noe av det verste jeg har gått gjennom. dauer av latter mens man løper for livet, i en lang brakk bakke hvor man frykter for å snuble, og med fucka bein. Vet dere hva. Neste gang jeg skal ta følge med Gunnar venter jeg til toget har gått, og så kan vi gå rolig ned ;-)

Danmark!

.. Deilig å være norsk i Danmark. Ingen tvil.

For en stund tilbake satt vi i leiligheten og kjeda oss. Hva kunne vi finne på en dag som dette. Nei, det var ikke mye. En kom med den villeste ideen om å stikke tur til Danmark. Bare for to dager. Plutselig, helt ut av det blå satt vi i bilen og var på vei til den herligste byen av alle, nemlig KØBENHAVN!

Framme sent på natt, trøtte og klare. Utnytter den lille søvnen vi kunne få, og så var vi klare for liv. Melding her og der. Noen dansker kom og hang med. En amok tur pleier å funke og det gjorde den. Tidenes reise med latter dagen lang. Det spilte ingen rolle om en var fyllesyk, trøtt, glad eller sliten. Vi lo hele tiden, og vi nærmet oss en six-pack på oss alle! Dette var en opplevelse jeg sent kommer til å glemme.

Det var moro å komme hjem til kjære Gunnar som fikk være alene i leiligheten i to døgn. Der kom vi med de sykeste historiene, og Gunnar ble grønn av misunnelig. Han hadde vært med om det ikke var for jobben. Jeg forstod hvordan han følte det. En tid tilbake tenkte jeg bare på jobb og glemte mitt eget liv. Nå lar jeg ikke jobben stoppe meg lenger. Selvfølgelig er jobben fantastisk, men har man fri må man utnytte det. And guess what. FRI I HELGA - skal vi ta en tur til køben eller hva??

Man lever bare en gang - så dere vet nok svaret.

Charlie st. claud

Hvis det er noe jeg elsker når jeg ser film så er det å gråte eller le.

Jeg vet ikke hvorfor, men det bare letter på humøret.
Da jeg var i London fant jeg en ny film av Zac Efron (Ja, jeg er nok en liten fan av kjekkasen!) Uansett. Filmen heter Charlie st. Cloud og selvfølgelig kjøpte jeg filmen og tok den med hjem til Norge.

Den første reaksjonen fra kollektivet er fra Gunnar som forteller hvor mye jeg kom til å gråte når jeg så filmen. Jeg trodde ikke på han og bestemte meg for å se den.

Gunnar hadde rett, igjen! Jeg satt på sofaen og gråt som om bestemora mi hadde gått bort. Noen setninger gjennom hele filmen traff hjertet mitt gang på gang og tårene ville ikke stoppe å komme. Slik er det fortsatt.

Jeg så filmen på ny igår siden jeg kunne se den alene, og hva skjer. Jeg gråter like mye. Litt av en film om du spør meg.

Litt om dette.

Charlie bestemmer seg for å slippe taket i Sam som han har levd i fantasi med i mange år. Han brøt avtalen om å møtes som de hadde gjort hver dag, og kunne ikke se Sam lenger. Han dro sin siste gang til møtestedet og der kunne han ikke se Sam, men Sam var der. Åndelig. Der blir dette sagt:


Charlie: Beklager at jeg brøt avtalen vår.
Sam: Det var på tide. Det er alt annet enn virkeligheten og vi kan ikke leve i den lenger.
Charlie sier: Det gjør like vondt som dagen du gikk bort.
Sam: Det gjør vondt fordi du lever.
Charlie: Du vil alltid være min bror
Sam: Lover du, for alltid?
.....Etter en stille stund, svarer charlie. Jeg lover.

Og der og da tok Charlie farvel med sin avdøde bror som han levde i fantasi med i flere år. Trist, men vakkert. Folkens. Dere MÅ se filmen!