Langt langt borte

Av og til kan svarene vi leter etter være langt langt borte. Av og til virker det så fjernt at man tror svaret aldri vil komme. Av og til må man påta seg en lang reise for å finne svaret man søker, mens andre ganger får man det helt ut av det blå. Svaret kan ligge rett foran øyene dine, på jobb, på facebook, i et annet land, eller blant stjernene. 

I løpet av livet har man alltid noe man søker etter uansett hva det enn måtte være. En naturlig del av livet. Det kan virke så skummelt, og skremme en fra å finne svaret man søker. Dont worry. If you dare - you will win.

Idag leste jeg status av en venninne, hvor hun ville gå tilbake til en annen studie. Hvorfor ikke? Så fant jeg en gammel kommentar hvor jeg hadde skrevet for nesten et år siden at hun burde studerte akkurat det hun ville tilbake til. Da skjønte jeg at hvis det er svaret hennes, så kan enhver sitt svar ligge overalt. Man må bare søke etter det, om man virkelig vil.

Jeg har også fått betalt eksamen i rettslære. Nå er det alvor, og ingen vei tilbake. Nervøs? Det skremmer livet av meg. Nå virker det så fjernt siden eksamen er ikke før i mai. Så mye som skjer innen den tid at jeg vet tiden vil fly og plutselig er dagen her. En eksamen for å gå videre. Vi snakker om kun 1 eksamen. I flere år har mitt liv stått stille. Jeg har ikke hatt lyst til å studere. Jeg har ikke hatt noe behov for det siden jeg hadde jobb og et sted å bo. Jeg klarte meg selv, og jeg trivdes med det. Plutselig kom tanken ut av det blå om å gå videre. Jeg spurte meg selv flere ganger i løpet av årene, og en vakker vinterkveld i desember bestemte jeg meg.

Jeg angrer ikke, men jeg må si jeg er virkelig nervøs!

Til dere som skulle være usikker, eller stå fast i noe. Ikke vær redd. Svaret vil komme til dere. Dere må bare tro på dere selv. Det kreves ikke mer enn det :-)

Its always good on a friday evening

Hver gang vi tenker oss ut må det bli på en fredag. Det går aldri galt med de kveldene. Noen sier de ønsker ikke å drikke, eller ønsker å ta kvelden tidlig. Noen vil bli hjemme og slappe av, eller å spare penger til en annen gang. Ut av det blå drar folk ut likevel. De som skulle dra tidlig dro aldri, og de som ikke skulle drikke ble dritings. Det er noe med de kveldene. Vi kommer alltid i topphumør, og vi vil ikke at kvelden skal ta slutt uansett hva som står på programmet dagen etter. Vi sutrer over hvor tidlig det stenger, og at vi skulle ønske vi var i Danmark. Likevel sier vi at kvelden var verdt gull, og planlegger gossip kveld dagen derpå. På veien ut planlegges det en ny fredag, en ny fest og en ny opplevelse. Vi vet allerede den blir bra. Det er fredag, og det er de samme folka <3

På den måten er det bare en ting å si: Takk for en herlig fredagskveld <3

A time to another....

... Lenge har jeg tenkt på om jeg skulle flytte hjem igjen. Jeg var sikker på det ville skje, men nå er jeg ikke sikker lenger. Stavanger var og vil alltid være min barndomsby, men om jeg ser framtiden der vet jeg ikke. Det virker som kroppen har vokst fra den. Det er vanskelig å forestille meg å ta studiene hjemme, eller spille for tjensvoll igjen. Se mamma komme hjem fra jobb hver dag, eller besøke pappa når som helst. Det bare virker for fjernt.

Stavanger har nesten blitt en by jeg besøker noen ganger i året. Ikke som mitt hjem idag, ikke på den samme måten som før. Stavanger vil alltid være min barndomsby, men om det er en sted jeg vil kalle et hjem idag er vanskelig å si.

Når jeg først var hjemme 12 desember var det deilig, men likevel var det mye jeg ikke visste. Om menneskene rundt, og hva som hadde blitt annerledes. Ja, mye kan skje på bare et halvt år. For de som bor der merkes det ikke, men for de som kommer sjelden gang føler de er på et nytt sted. På en måte er det rart, på en annen måte virker det som et annet tidspunkt, eller et annet sted. Først skjønte jeg det ikke. Det var noe i meg som følte annerledes, men når jeg først var rundt alle de jeg var glad i så var det ikke lett å skjønne det.


Siden jeg ikke fikk feiret jul i Stavanger, tok stemor sin tid til å lage verdens beste vannbakelst til meg!! <3

Når du er først hjemme på besøk og får alt dette på fanget kunne man ønske det varte for alltid, men likevel er det noe som til slutt sa det var på tide å reise hjem, til Oslo. Da flyet landet på gardemoen glapp ordene ut av munnen på meg. Home sweet home.

Stavanger er og vil alltid være byen jeg elsker høyest. Det vil alltid være den byen jeg setter mest pris på, men byen er mitt barndomshjem. Oslo er mitt nåværende hjem. Hvor framtiden fører hen, er det ingen som vet. Kanskje er det Stavanger likevel, men nå er det Oslo.



Det var over et år siden sist jeg så Maria sist, og nå ville hun lære seg tegnspråk. Dette er ikke verdens beste opptak, men for meg er det alt. Her sier hun. Du - masse - søt og slenger et kyss på slutten. For meg var det nok! <3

Glem det

... I en stund har jeg gått rundt og sagt jeg var lei. Jeg var lei av skole og jeg var lei av rettslære. Jeg ville bytte til et annet fag så jeg slapp å tenke juss. Tanken av å sitte og lese paragrafer gjorde meg sprø, men å vite at skole gjør en mer glad i hverdagen gjorde meg bare mer sprø!

Jeg pakket ut de siste tingene til leiligheten, og finner fram bøkene mine. Juss1 og Juss2. Jeg tenker meg om og plutselig hopper en annen tankegang i meg og sier: Rettslære er ikke så ille. Gjennomfør det!

Så tenker jeg igjen. 1-2 timer per dag fram til våren. Det er ikke vanskelig? Jeg bestemte meg for å ringe mamma og fortelle dette, og hun ble like overrasket som meg. Jeg som var så bestemt på et annet fag. Sosiologi, politikk og menneskerettigheter - hva som helst bare ikke det var rettslære, og plutselig var det spennende likevel?

Jeg vet ting kan endres over natten, men rettslære?!

Nå gleder jeg meg til det nye året starter hvor det blir skole i tillegg til jobb. Det blir også digg å ha Ingvild som en søt rettslære lærer! ;)

Home sweet home

Vakre Stavanger. Du skinner så vakkert, og nå har du fått snø på bakken. Du er vakker på alle årstider og gir kjærlighet til alle folk. Vi savner deg allerede når vi drar fra deg og føler oss hjemme når vi er med deg. Du er vår by, og du er byen som vi elsker. Hver gang jeg ser deg blir jeg forelsket. Jeg glemmer alt annet i verden, for da er jeg hjemme hos deg. Stavanger, til mitt kjærlighet.

Nå er det ikke lenge til vi sees. 5 måneder siden sist, og du har vært savnet. Så mange ganger jeg skulle ha kommet uten å ha gjort det. Lillebror fyller år på mandag, og du har allerede gitt han det beste. Det snør og det er julestemning. Sitter og dagdrømmer hva jeg skal gjøre når jeg er hjemme hos deg. Du gir oss drømmer, du gir oss håp. Det er ikke rart at savnet er så stort.


Stavanger, vi sees imorgen <3

Våg å være

Våg å være ærlig,
våg å være fri.
Våg å føle det du gjør,
si det du vil si.

Kanskje de som holder munn er reddere enn deg der hvor alt er gått i lås må noen åpne vei. Våg å være sårbar.. Ingen er av stein. Våg å vise hvor du står.. Stå på egne ben.

Sterk er den som ser seg om og velger veien selv. Kanskje den som gjør deg vondt er svakest likevel. Vår å være nytter.. Våg å leve nå. Syng om det er det du vil. Gråt litt om du må.

Tider er for kort til flukt.. Bruk den mens du kan. Noen trenger at DU er, og at DU er sann

To forskjellige verdener

... Jeg har prøvd å leve i to forskjellige verdener, men det går ikke lenger. Det bare går ikke.

Før jeg begynner med dette innlegget vil jeg bare gi klar beskjed om at dette snakker jeg om fra min egen erfaring, og hva jeg mener. Hva du enn måtte ha opplevd selv, kan godt mulig være noe helt annet enn det jeg har vært borti.

"Mamma, jeg vil ikke ha på høreapparat. Jeg ER hørende"

År etter år måtte mamma kjempe med å forklare meg at jeg, katrine var døv. Jeg hørte, men min identitet var døv. Dette var noe jeg ikke forstod i en alder av 13. Jeg skulle absolutt gå på en hørende skole, jeg ville ikke bruke tegnspråk og jeg ville ha hørende venner. Det måtte gå år til å forstå, hvor døv jeg egentlig viste til å være og hvor jeg egentlig hørte hjemme.

Jeg skulle absolutt klare meg i to verdener, men jeg makter det ikke lenger. Jeg gjorde alt for å kunne ha to liv. Et liv med døve og et liv med hørende. Noen dager måtte jeg streve med å forstå. Slippe å si HÆ, og noen ganger sa jeg bare JA for å ikke føle meg dum. Andre ganger kunne jeg senke ned skulderne, bruke hendene mine og ikke føle meg som en outsider. Mamma visste hvor mitt liv var, men for meg tok det mye lengre tid på å forstå.

Slik var det år etter år. Jeg flyttet til en annen by hvor jeg så døve døgnet rundt. Jeg gikk på skole med døve, jeg bodde med døve og jeg følte meg trygg, men jeg skulle fortsatt ha hørende venner. Jeg ville bli likt.

Idag ser jeg ting på en annen måte. Jeg hadde ikke hørende venner for å ha de. Jeg hadde de for å kunne rømme. Rømme bort fra min egen verden. Av og til virket det for mye å leve i en verden hvor alle visste hvem alle var. Hva de gjorde og hva de levde for. Det ble av og til for mye. Svak? Ja, du kunne sagt det på den måten.

Jeg gjorde feil. Jeg valgte å ikke åpne dem for min verden, eller for deres. Det var ikke de som tapte, men jeg selv. Jeg tok ikke sjansen på å lære de tegnspråk når jeg hadde muligheten. Nei, de skulle bare være min rømningmulighet. Jeg tok meg ikke tid til å besøke dem, eller for å lære navnene på resten av familien. Nei, jeg ga blaffen. Jeg skulle bare kunne rømme når det passet meg.

Der var det jeg som tapte, ikke de.

Er det noe jeg har lært fra snakkis, så ville jeg si dette her å møtes på halvveien. Det å lære og forstå deres kultur, på samme måte som vårt. Vi kan si vi forstår dem, men det gjør vi ikke. De kan heller ikke si de forstår oss, for det gjør heller ikke de. Å kunne gi de muligheten til å se hvordan vi lever vårt liv, lære vårt språk og vår levemåte. Så mye de kunne forstått, og så mye vi kunne forstått hos dem. Vi fokusere bare hva slags problemer vi døve har, men ikke hva hørende sliter med. Det samme gjelder de. De bruker ikke tid på oss, men på seg selv. Hvorfor er det slik når vi alle er mennesker, men skiller oss fra en forskjell. Hørselen.

Jeg har tatt vennskap for gitt. Hørende vennskap som kunne vart lenge, og som jeg kunne lært mye av, men jeg valgte en annen vei og jeg kan nå bare gjøre en ting. Rette det opp.