Charlie st. claud

Hvis det er noe jeg elsker når jeg ser film så er det å gråte eller le.

Jeg vet ikke hvorfor, men det bare letter på humøret.
Da jeg var i London fant jeg en ny film av Zac Efron (Ja, jeg er nok en liten fan av kjekkasen!) Uansett. Filmen heter Charlie st. Cloud og selvfølgelig kjøpte jeg filmen og tok den med hjem til Norge.

Den første reaksjonen fra kollektivet er fra Gunnar som forteller hvor mye jeg kom til å gråte når jeg så filmen. Jeg trodde ikke på han og bestemte meg for å se den.

Gunnar hadde rett, igjen! Jeg satt på sofaen og gråt som om bestemora mi hadde gått bort. Noen setninger gjennom hele filmen traff hjertet mitt gang på gang og tårene ville ikke stoppe å komme. Slik er det fortsatt.

Jeg så filmen på ny igår siden jeg kunne se den alene, og hva skjer. Jeg gråter like mye. Litt av en film om du spør meg.

Litt om dette.

Charlie bestemmer seg for å slippe taket i Sam som han har levd i fantasi med i mange år. Han brøt avtalen om å møtes som de hadde gjort hver dag, og kunne ikke se Sam lenger. Han dro sin siste gang til møtestedet og der kunne han ikke se Sam, men Sam var der. Åndelig. Der blir dette sagt:


Charlie: Beklager at jeg brøt avtalen vår.
Sam: Det var på tide. Det er alt annet enn virkeligheten og vi kan ikke leve i den lenger.
Charlie sier: Det gjør like vondt som dagen du gikk bort.
Sam: Det gjør vondt fordi du lever.
Charlie: Du vil alltid være min bror
Sam: Lover du, for alltid?
.....Etter en stille stund, svarer charlie. Jeg lover.

Og der og da tok Charlie farvel med sin avdøde bror som han levde i fantasi med i flere år. Trist, men vakkert. Folkens. Dere MÅ se filmen!

Uflaks, og kun i Norge.

Noen har hell her i livet, mens andre sliter.
Noen får sjelden en skramme på kroppen, mens noen andre blir nesten skada for livet.
En ting har vi funnet ut her i kollektivet, og det er at Sindri er tidenes ulykkesfugl. Det som jeg synes er verst er at jeg ALLTID har vært til stede når han har blitt skada. Er det han som har uflaks, eller har jeg en dårlig energi som blir lagt over på han? Et spørsmål som vi trolig ikke får funnet ut av. Ingvild påstår også at hun og Gunnar er plettfri for skader på kroppen, og at Sindri burde være i nærheten av dem istedenfor meg. Tror nesten vi må gjøre en forskning på dette.

Sindri flyttet hit i mai, og skadet allerede ryggen da han stupte ut i sjøen. Det var hans første bade-tur, og det ble den siste i 2011

Han brakk armen etter at jeg motiverte han til å lekesloss.

Nå brant han nettopp tommelen etter å ha laga middag til meg, og jeg selvfølgelig sto rett ved siden av.

Uflaks her og der. Det tar visst aldri slutt? Stakkars Ingvild som stadig setter på plaster og stikker innom apoteket for å kjøpe ibux til han. Vi kan si han har flaks i uflaks hvor han i det minste får den hjelpen han trenger.

Sindri, bestevenn. God bedring!




Bildet som er øverst ble tatt på legevakta hvor jeg hadde nettopp vært på gråten av skyld, og Sindri dopa på lykkepiller.

Bildet under ble tatt ikveld hvor Ingvild trøster Sindri med et plaster på tommelen

Latter forlenger livet

Jeg gikk inn på google og søkte på "latter"
og der ble jeg simpelthen forelsket i dette bildet fordi det minner meg så mye en jeg bor med, Gunnar. Ikke se det feil. Dette er ment som positivt.

Når jeg kommer hjem og møter Gunnar kan jeg begynne å le med han med en gang. Ikke vet jeg hvorfor, men vi er bare noen rare folk som ler sammen hele tiden. Siden det sies at "Latter forlenger livet" så synes jeg det er helt greit. Jeg kan komme ut av dusjen og høre Gunnar le inne i stua, og idet jeg ser han ler jeg med selv om jeg ikke aner hva vi ler av. Det smitter, forferdelig mye. Tenk dere når vi er fulle sammen. Ja, det har gått gærnt :D

Nå sover Gunnar og jeg har lyst å le, men siden han sover så må jeg vente. Helt til han kommer hjem imorgen kveld. Faen så mange timer det er til! Det har også hendt andre ting hvor jeg feks ler når jeg gir en klem. Feks til sindri. Jeg ler så mye at jeg sprekker. Han begynner å ler selv fordi han hører latteren min så høyt inni øret. Og slik fortsetter det i 5 minutter. Det gjør vondt, men pokker ei. Man må vel tåle litt hvis livet skal forlenges ;)

Når en starter på nytt

... Når en sletter ens innlegg for å starte bloggen helt på nytt kan det være vanskelig å vite hva man skal starte å blogge om. Skal man starte med hvorfor man starter blankt, eller hvorfor det gamle er slettet? Nei, det gidder jeg ikke.

Nå er jeg rett og slett inspirert av "Vanessa" fra tv-serien hotel cæsar med hvordan hun legger ut innlegg, og de er ganske så vimsete. Noen innlegg kommer selvfølgelig til å være mer seriøse enn andre, men nå er jeg litt ute etter å ha det moro med bloggen. Jeg orker ikke å tenke at man må hele tiden skrive noe bra, når man bare kan legge noe tullete. Blogger er jo tross alt om alt og ingenting.

Uansett. Dere ser bildet som jeg har tatt fra min iphone? Nå skal dere få en liten historie, en morsom en! Idag fucka iphonen min opp når den skulle oppdatere seg på itunes. Jeg trodde selvfølgelig den var ødelagt, men takket være Gunnar gikk det greit..... til slutt! ;) Uansett. Jeg tok et bilde, for i det øyeblikket var jeg i skikkelig tulle-humør. Jeg hadde bildet som bakgrunn og sa til Ingvild at iphonen hadde hengt seg. Jeg kunne liksom ikke komme inn på noe som helst. Ingvild så helt forskrekket ut og tenkte sikkert: Stakkars vesle Katrine, nå igjen? Og selvfølgelig når jeg er så klønete tok det ikke lang tid før jeg var uheldig med å trykke fram til programmene hvor man faktisk kunne trykke seg inn. Vi alle lo godt. BTW. Sindri kødda med det samme igår, hvor han gjorde det mot Gunnar. Jada, vi har det gøy vi!


- Katrine