Charlie st. claud

Hvis det er noe jeg elsker når jeg ser film så er det å gråte eller le.

Jeg vet ikke hvorfor, men det bare letter på humøret.
Da jeg var i London fant jeg en ny film av Zac Efron (Ja, jeg er nok en liten fan av kjekkasen!) Uansett. Filmen heter Charlie st. Cloud og selvfølgelig kjøpte jeg filmen og tok den med hjem til Norge.

Den første reaksjonen fra kollektivet er fra Gunnar som forteller hvor mye jeg kom til å gråte når jeg så filmen. Jeg trodde ikke på han og bestemte meg for å se den.

Gunnar hadde rett, igjen! Jeg satt på sofaen og gråt som om bestemora mi hadde gått bort. Noen setninger gjennom hele filmen traff hjertet mitt gang på gang og tårene ville ikke stoppe å komme. Slik er det fortsatt.

Jeg så filmen på ny igår siden jeg kunne se den alene, og hva skjer. Jeg gråter like mye. Litt av en film om du spør meg.

Litt om dette.

Charlie bestemmer seg for å slippe taket i Sam som han har levd i fantasi med i mange år. Han brøt avtalen om å møtes som de hadde gjort hver dag, og kunne ikke se Sam lenger. Han dro sin siste gang til møtestedet og der kunne han ikke se Sam, men Sam var der. Åndelig. Der blir dette sagt:


Charlie: Beklager at jeg brøt avtalen vår.
Sam: Det var på tide. Det er alt annet enn virkeligheten og vi kan ikke leve i den lenger.
Charlie sier: Det gjør like vondt som dagen du gikk bort.
Sam: Det gjør vondt fordi du lever.
Charlie: Du vil alltid være min bror
Sam: Lover du, for alltid?
.....Etter en stille stund, svarer charlie. Jeg lover.

Og der og da tok Charlie farvel med sin avdøde bror som han levde i fantasi med i flere år. Trist, men vakkert. Folkens. Dere MÅ se filmen!