A time to another....

... Lenge har jeg tenkt på om jeg skulle flytte hjem igjen. Jeg var sikker på det ville skje, men nå er jeg ikke sikker lenger. Stavanger var og vil alltid være min barndomsby, men om jeg ser framtiden der vet jeg ikke. Det virker som kroppen har vokst fra den. Det er vanskelig å forestille meg å ta studiene hjemme, eller spille for tjensvoll igjen. Se mamma komme hjem fra jobb hver dag, eller besøke pappa når som helst. Det bare virker for fjernt.

Stavanger har nesten blitt en by jeg besøker noen ganger i året. Ikke som mitt hjem idag, ikke på den samme måten som før. Stavanger vil alltid være min barndomsby, men om det er en sted jeg vil kalle et hjem idag er vanskelig å si.

Når jeg først var hjemme 12 desember var det deilig, men likevel var det mye jeg ikke visste. Om menneskene rundt, og hva som hadde blitt annerledes. Ja, mye kan skje på bare et halvt år. For de som bor der merkes det ikke, men for de som kommer sjelden gang føler de er på et nytt sted. På en måte er det rart, på en annen måte virker det som et annet tidspunkt, eller et annet sted. Først skjønte jeg det ikke. Det var noe i meg som følte annerledes, men når jeg først var rundt alle de jeg var glad i så var det ikke lett å skjønne det.


Siden jeg ikke fikk feiret jul i Stavanger, tok stemor sin tid til å lage verdens beste vannbakelst til meg!! <3

Når du er først hjemme på besøk og får alt dette på fanget kunne man ønske det varte for alltid, men likevel er det noe som til slutt sa det var på tide å reise hjem, til Oslo. Da flyet landet på gardemoen glapp ordene ut av munnen på meg. Home sweet home.

Stavanger er og vil alltid være byen jeg elsker høyest. Det vil alltid være den byen jeg setter mest pris på, men byen er mitt barndomshjem. Oslo er mitt nåværende hjem. Hvor framtiden fører hen, er det ingen som vet. Kanskje er det Stavanger likevel, men nå er det Oslo.



Det var over et år siden sist jeg så Maria sist, og nå ville hun lære seg tegnspråk. Dette er ikke verdens beste opptak, men for meg er det alt. Her sier hun. Du - masse - søt og slenger et kyss på slutten. For meg var det nok! <3

Glem det

... I en stund har jeg gått rundt og sagt jeg var lei. Jeg var lei av skole og jeg var lei av rettslære. Jeg ville bytte til et annet fag så jeg slapp å tenke juss. Tanken av å sitte og lese paragrafer gjorde meg sprø, men å vite at skole gjør en mer glad i hverdagen gjorde meg bare mer sprø!

Jeg pakket ut de siste tingene til leiligheten, og finner fram bøkene mine. Juss1 og Juss2. Jeg tenker meg om og plutselig hopper en annen tankegang i meg og sier: Rettslære er ikke så ille. Gjennomfør det!

Så tenker jeg igjen. 1-2 timer per dag fram til våren. Det er ikke vanskelig? Jeg bestemte meg for å ringe mamma og fortelle dette, og hun ble like overrasket som meg. Jeg som var så bestemt på et annet fag. Sosiologi, politikk og menneskerettigheter - hva som helst bare ikke det var rettslære, og plutselig var det spennende likevel?

Jeg vet ting kan endres over natten, men rettslære?!

Nå gleder jeg meg til det nye året starter hvor det blir skole i tillegg til jobb. Det blir også digg å ha Ingvild som en søt rettslære lærer! ;)

Home sweet home

Vakre Stavanger. Du skinner så vakkert, og nå har du fått snø på bakken. Du er vakker på alle årstider og gir kjærlighet til alle folk. Vi savner deg allerede når vi drar fra deg og føler oss hjemme når vi er med deg. Du er vår by, og du er byen som vi elsker. Hver gang jeg ser deg blir jeg forelsket. Jeg glemmer alt annet i verden, for da er jeg hjemme hos deg. Stavanger, til mitt kjærlighet.

Nå er det ikke lenge til vi sees. 5 måneder siden sist, og du har vært savnet. Så mange ganger jeg skulle ha kommet uten å ha gjort det. Lillebror fyller år på mandag, og du har allerede gitt han det beste. Det snør og det er julestemning. Sitter og dagdrømmer hva jeg skal gjøre når jeg er hjemme hos deg. Du gir oss drømmer, du gir oss håp. Det er ikke rart at savnet er så stort.


Stavanger, vi sees imorgen <3

Våg å være

Våg å være ærlig,
våg å være fri.
Våg å føle det du gjør,
si det du vil si.

Kanskje de som holder munn er reddere enn deg der hvor alt er gått i lås må noen åpne vei. Våg å være sårbar.. Ingen er av stein. Våg å vise hvor du står.. Stå på egne ben.

Sterk er den som ser seg om og velger veien selv. Kanskje den som gjør deg vondt er svakest likevel. Vår å være nytter.. Våg å leve nå. Syng om det er det du vil. Gråt litt om du må.

Tider er for kort til flukt.. Bruk den mens du kan. Noen trenger at DU er, og at DU er sann

To forskjellige verdener

... Jeg har prøvd å leve i to forskjellige verdener, men det går ikke lenger. Det bare går ikke.

Før jeg begynner med dette innlegget vil jeg bare gi klar beskjed om at dette snakker jeg om fra min egen erfaring, og hva jeg mener. Hva du enn måtte ha opplevd selv, kan godt mulig være noe helt annet enn det jeg har vært borti.

"Mamma, jeg vil ikke ha på høreapparat. Jeg ER hørende"

År etter år måtte mamma kjempe med å forklare meg at jeg, katrine var døv. Jeg hørte, men min identitet var døv. Dette var noe jeg ikke forstod i en alder av 13. Jeg skulle absolutt gå på en hørende skole, jeg ville ikke bruke tegnspråk og jeg ville ha hørende venner. Det måtte gå år til å forstå, hvor døv jeg egentlig viste til å være og hvor jeg egentlig hørte hjemme.

Jeg skulle absolutt klare meg i to verdener, men jeg makter det ikke lenger. Jeg gjorde alt for å kunne ha to liv. Et liv med døve og et liv med hørende. Noen dager måtte jeg streve med å forstå. Slippe å si HÆ, og noen ganger sa jeg bare JA for å ikke føle meg dum. Andre ganger kunne jeg senke ned skulderne, bruke hendene mine og ikke føle meg som en outsider. Mamma visste hvor mitt liv var, men for meg tok det mye lengre tid på å forstå.

Slik var det år etter år. Jeg flyttet til en annen by hvor jeg så døve døgnet rundt. Jeg gikk på skole med døve, jeg bodde med døve og jeg følte meg trygg, men jeg skulle fortsatt ha hørende venner. Jeg ville bli likt.

Idag ser jeg ting på en annen måte. Jeg hadde ikke hørende venner for å ha de. Jeg hadde de for å kunne rømme. Rømme bort fra min egen verden. Av og til virket det for mye å leve i en verden hvor alle visste hvem alle var. Hva de gjorde og hva de levde for. Det ble av og til for mye. Svak? Ja, du kunne sagt det på den måten.

Jeg gjorde feil. Jeg valgte å ikke åpne dem for min verden, eller for deres. Det var ikke de som tapte, men jeg selv. Jeg tok ikke sjansen på å lære de tegnspråk når jeg hadde muligheten. Nei, de skulle bare være min rømningmulighet. Jeg tok meg ikke tid til å besøke dem, eller for å lære navnene på resten av familien. Nei, jeg ga blaffen. Jeg skulle bare kunne rømme når det passet meg.

Der var det jeg som tapte, ikke de.

Er det noe jeg har lært fra snakkis, så ville jeg si dette her å møtes på halvveien. Det å lære og forstå deres kultur, på samme måte som vårt. Vi kan si vi forstår dem, men det gjør vi ikke. De kan heller ikke si de forstår oss, for det gjør heller ikke de. Å kunne gi de muligheten til å se hvordan vi lever vårt liv, lære vårt språk og vår levemåte. Så mye de kunne forstått, og så mye vi kunne forstått hos dem. Vi fokusere bare hva slags problemer vi døve har, men ikke hva hørende sliter med. Det samme gjelder de. De bruker ikke tid på oss, men på seg selv. Hvorfor er det slik når vi alle er mennesker, men skiller oss fra en forskjell. Hørselen.

Jeg har tatt vennskap for gitt. Hørende vennskap som kunne vart lenge, og som jeg kunne lært mye av, men jeg valgte en annen vei og jeg kan nå bare gjøre en ting. Rette det opp.

Hvordan kan det være slik at man kan være så modig og samtidig så redd.
Å tørre å ta en sjanse for noe som bare er en liten bagatell. Å tørre å gjøre noe som man aldri har gjort før. Hvorfor er det så vanskelig? Det ser så lett ut, men å si det er vanskelig. Å gjøre det er vanskelig. Det er lett, men kroppen holdes igjen og man forblir redd. Man forblir uviten om svaret og går rundt og tenker.

What if?

Det er irritende. Det er håpløs. Det er kjedelig.

I noen sekunder tenker man. Dette her skal ikke være et problem. Hva har man å tape. Hva går man glipp av om man ikke gjør det. Så kommer øyeblikket hvor man tenker, Nei, for mye å tenke på. For flaut. For irritende.

Det er så håpløst. Tilslutt gir man bare opp. Man stopper å bry seg. Man stopper å tenke på det. Og så tenker man til slutt. "Hva om det ville gått som man ville?" En liten ting kan påvirke ens liv. Det er rart å tenke på det, men det er sant. Det er ganske utrolig på hvordan en liten ting kan påvirke livet, men når man først føler det er riktig så GO FOR IT!

Jeg hater når det skjer......

litt inspirasjon

... Like always er det moro å lese blogger. Mange forskjellige innlegg med forskjellige meninger som liker å få oppmerksomhet hver dag. For noen uker siden ble jeg oppmerksom på en av mine venners innlegg om det å gi ros.

Jeg skjønte hvor lite vi gir ros i hverdagen. Enten om det er til familie, venner, bekjente eller fremmede. Hvorfor er det slik? Er det fordi vi ikke gidder, eller fordi vi ikke tenker over det? Det er nok litt begge veier ville jeg tro.

På jobb er det slik at jeg må gi ros hver eneste dag. Enten om det bare er en H5 (som står for high five for de som ikke visste det) Jeg får ikke ros like ofte tilbake som jeg gir til brukerne, men når jeg først får en klem betyr det utrolig mye. Jeg tenkte ikke så mye på det før, men ros smitter.

Om man bare sier:

"Hei, du er morsom"
"Du er så flink på skolen."
"Du er så flink som trener."
"Du er så flink til å lage mat."
Du er - Du er - Du er flink!

Dere har sikkert opplevd å høre at læreren sier bra jobba, eller fotballtreneren skryter over hvor bra du spilte eller at en av foreldrene sier hvor stolt de er av deg. Dere blir påvirket av å få ros, og dere merker det på humøret. Det smitter mer enn det man egentlig tenker over.

Det skal så lite til, men det kan likevel virke slitsomt å gjøre det hver eneste dag. Bare tenk på det. Hvis du skulle få lyst til å gi ros, DO IT. Ikke gjør det fordi dere føler at dere MÅ, fordi falskhet kan ses på avstand. Gjør det fordi du ønsker å gjøre det. Han jeg ble inspirert av hadde fått utfordringen av å gi ros hver dag i 1 år. Han sprakk etter 6 uker. Jeg vet at han kan klare det, og det gjelder dere også.

Det er ikke bare godt for deg som sier det, men også for den som får det.

Nå har tankene snurret nok for denne gang. God natt, kjære lesere!

Den beste tiden

En vakker søndagskveld satt jeg, Gunnar, Ingvild og Benjamin og lo om alt. Vi snakket om en framtid uten tenner. Om å ha en hund hos en narkoman. Om dansk kultur og hva som skjedde under helgen i København.

Vi hadde hangover, og kunne ikke stoppe å le. Det er noe med dem, for det smittet av ingenting. Jeg satt og tenkte: "Må det ta slutt ikveld" Som jeg elsker å si: Man må ta vare på de øyeblikkene man får for de er verdifull. Livet snurrer rundt i en fart uten at vi merker det. Vi kom oss på bussen, etter å ha tatt farvel med våre danske venner og jeg sa: "Hvor ble det av tiden?" Ingen hadde svaret.

Vi skal ihvertfall ta med oss en større bag neste gang og putte inn danskene etter å ha dopa de ned. Da kan vi få litt mer av den syke latteren i Norge selv om vi i kollektivet stadig ler av ingenting.

Det er så typisk at man går amok og kommer på hvorfor man gjør det. København er så genialt. 7 timers busstur for bare 200 kr (Ja, okei den er kanskje billig for en grunn!) men å bare komme seg der på dagen, gjøre det man vil fordi det er så billig. Det er bare så himmelsk. Nå har også mamma funnet ut at vi var på en ny tur til København. Vi kunne ikke akkurat fortelle om hva vi gjorde, for ingenting var normalt! <3

København er elsket, og nå håper vi bare at det ikke blir lenge til neste gang!

En travel hjemtur

... Jeg virkelig hater å stresse. Jeg bare takler det ikke. Idag hadde jeg en fantastisk dag på jobb hvor alt var bare så bra. Jeg jobbet på min avdeling mens Gunnar jobbet på sin. Vi avtalte om å møtes når vi var ferdig på jobb. det viste seg at Gunnar var ferdig før meg, men han var en engel som ventet på meg. (bare fordi han skulle ha følge til den svenske kjeden for max burger!) Uansett. Jeg innså at vi ikke kom til å rekke toget så jeg tok det med ro når jeg gikk for å møte Gunnar.

Idet jeg så Gunnar begynte han å hyle ut om at det var kun 3 min til toget gikk. Jeg bare, GUNNAR. jeg kan faen meg ikke løpe. Beina var fullstendig vraka etter DM i Hamar. Det brydde Gunnar svært lite om og bare løp. Jeg bare tenkte. fuck you, fuck you og fuck you!

Vi løp og jeg kunne ikke stoppe, for da ville ikke beina mer. Jeg løp og løp og hva gjør Gunnar? Han løper bak meg og ler av måten jeg løp på. Ikke rart jeg løper mongo etter å ha slitt ut beina 110 %!! Jeg begynner selvfølgelig å ler selv, og jeg kunne fortsatt ikke stoppe å løpe.

Det var noe av det verste jeg har gått gjennom. dauer av latter mens man løper for livet, i en lang brakk bakke hvor man frykter for å snuble, og med fucka bein. Vet dere hva. Neste gang jeg skal ta følge med Gunnar venter jeg til toget har gått, og så kan vi gå rolig ned ;-)

Danmark!

.. Deilig å være norsk i Danmark. Ingen tvil.

For en stund tilbake satt vi i leiligheten og kjeda oss. Hva kunne vi finne på en dag som dette. Nei, det var ikke mye. En kom med den villeste ideen om å stikke tur til Danmark. Bare for to dager. Plutselig, helt ut av det blå satt vi i bilen og var på vei til den herligste byen av alle, nemlig KØBENHAVN!

Framme sent på natt, trøtte og klare. Utnytter den lille søvnen vi kunne få, og så var vi klare for liv. Melding her og der. Noen dansker kom og hang med. En amok tur pleier å funke og det gjorde den. Tidenes reise med latter dagen lang. Det spilte ingen rolle om en var fyllesyk, trøtt, glad eller sliten. Vi lo hele tiden, og vi nærmet oss en six-pack på oss alle! Dette var en opplevelse jeg sent kommer til å glemme.

Det var moro å komme hjem til kjære Gunnar som fikk være alene i leiligheten i to døgn. Der kom vi med de sykeste historiene, og Gunnar ble grønn av misunnelig. Han hadde vært med om det ikke var for jobben. Jeg forstod hvordan han følte det. En tid tilbake tenkte jeg bare på jobb og glemte mitt eget liv. Nå lar jeg ikke jobben stoppe meg lenger. Selvfølgelig er jobben fantastisk, men har man fri må man utnytte det. And guess what. FRI I HELGA - skal vi ta en tur til køben eller hva??

Man lever bare en gang - så dere vet nok svaret.

Charlie st. claud

Hvis det er noe jeg elsker når jeg ser film så er det å gråte eller le.

Jeg vet ikke hvorfor, men det bare letter på humøret.
Da jeg var i London fant jeg en ny film av Zac Efron (Ja, jeg er nok en liten fan av kjekkasen!) Uansett. Filmen heter Charlie st. Cloud og selvfølgelig kjøpte jeg filmen og tok den med hjem til Norge.

Den første reaksjonen fra kollektivet er fra Gunnar som forteller hvor mye jeg kom til å gråte når jeg så filmen. Jeg trodde ikke på han og bestemte meg for å se den.

Gunnar hadde rett, igjen! Jeg satt på sofaen og gråt som om bestemora mi hadde gått bort. Noen setninger gjennom hele filmen traff hjertet mitt gang på gang og tårene ville ikke stoppe å komme. Slik er det fortsatt.

Jeg så filmen på ny igår siden jeg kunne se den alene, og hva skjer. Jeg gråter like mye. Litt av en film om du spør meg.

Litt om dette.

Charlie bestemmer seg for å slippe taket i Sam som han har levd i fantasi med i mange år. Han brøt avtalen om å møtes som de hadde gjort hver dag, og kunne ikke se Sam lenger. Han dro sin siste gang til møtestedet og der kunne han ikke se Sam, men Sam var der. Åndelig. Der blir dette sagt:


Charlie: Beklager at jeg brøt avtalen vår.
Sam: Det var på tide. Det er alt annet enn virkeligheten og vi kan ikke leve i den lenger.
Charlie sier: Det gjør like vondt som dagen du gikk bort.
Sam: Det gjør vondt fordi du lever.
Charlie: Du vil alltid være min bror
Sam: Lover du, for alltid?
.....Etter en stille stund, svarer charlie. Jeg lover.

Og der og da tok Charlie farvel med sin avdøde bror som han levde i fantasi med i flere år. Trist, men vakkert. Folkens. Dere MÅ se filmen!

Uflaks, og kun i Norge.

Noen har hell her i livet, mens andre sliter.
Noen får sjelden en skramme på kroppen, mens noen andre blir nesten skada for livet.
En ting har vi funnet ut her i kollektivet, og det er at Sindri er tidenes ulykkesfugl. Det som jeg synes er verst er at jeg ALLTID har vært til stede når han har blitt skada. Er det han som har uflaks, eller har jeg en dårlig energi som blir lagt over på han? Et spørsmål som vi trolig ikke får funnet ut av. Ingvild påstår også at hun og Gunnar er plettfri for skader på kroppen, og at Sindri burde være i nærheten av dem istedenfor meg. Tror nesten vi må gjøre en forskning på dette.

Sindri flyttet hit i mai, og skadet allerede ryggen da han stupte ut i sjøen. Det var hans første bade-tur, og det ble den siste i 2011

Han brakk armen etter at jeg motiverte han til å lekesloss.

Nå brant han nettopp tommelen etter å ha laga middag til meg, og jeg selvfølgelig sto rett ved siden av.

Uflaks her og der. Det tar visst aldri slutt? Stakkars Ingvild som stadig setter på plaster og stikker innom apoteket for å kjøpe ibux til han. Vi kan si han har flaks i uflaks hvor han i det minste får den hjelpen han trenger.

Sindri, bestevenn. God bedring!




Bildet som er øverst ble tatt på legevakta hvor jeg hadde nettopp vært på gråten av skyld, og Sindri dopa på lykkepiller.

Bildet under ble tatt ikveld hvor Ingvild trøster Sindri med et plaster på tommelen

Latter forlenger livet

Jeg gikk inn på google og søkte på "latter"
og der ble jeg simpelthen forelsket i dette bildet fordi det minner meg så mye en jeg bor med, Gunnar. Ikke se det feil. Dette er ment som positivt.

Når jeg kommer hjem og møter Gunnar kan jeg begynne å le med han med en gang. Ikke vet jeg hvorfor, men vi er bare noen rare folk som ler sammen hele tiden. Siden det sies at "Latter forlenger livet" så synes jeg det er helt greit. Jeg kan komme ut av dusjen og høre Gunnar le inne i stua, og idet jeg ser han ler jeg med selv om jeg ikke aner hva vi ler av. Det smitter, forferdelig mye. Tenk dere når vi er fulle sammen. Ja, det har gått gærnt :D

Nå sover Gunnar og jeg har lyst å le, men siden han sover så må jeg vente. Helt til han kommer hjem imorgen kveld. Faen så mange timer det er til! Det har også hendt andre ting hvor jeg feks ler når jeg gir en klem. Feks til sindri. Jeg ler så mye at jeg sprekker. Han begynner å ler selv fordi han hører latteren min så høyt inni øret. Og slik fortsetter det i 5 minutter. Det gjør vondt, men pokker ei. Man må vel tåle litt hvis livet skal forlenges ;)

Når en starter på nytt

... Når en sletter ens innlegg for å starte bloggen helt på nytt kan det være vanskelig å vite hva man skal starte å blogge om. Skal man starte med hvorfor man starter blankt, eller hvorfor det gamle er slettet? Nei, det gidder jeg ikke.

Nå er jeg rett og slett inspirert av "Vanessa" fra tv-serien hotel cæsar med hvordan hun legger ut innlegg, og de er ganske så vimsete. Noen innlegg kommer selvfølgelig til å være mer seriøse enn andre, men nå er jeg litt ute etter å ha det moro med bloggen. Jeg orker ikke å tenke at man må hele tiden skrive noe bra, når man bare kan legge noe tullete. Blogger er jo tross alt om alt og ingenting.

Uansett. Dere ser bildet som jeg har tatt fra min iphone? Nå skal dere få en liten historie, en morsom en! Idag fucka iphonen min opp når den skulle oppdatere seg på itunes. Jeg trodde selvfølgelig den var ødelagt, men takket være Gunnar gikk det greit..... til slutt! ;) Uansett. Jeg tok et bilde, for i det øyeblikket var jeg i skikkelig tulle-humør. Jeg hadde bildet som bakgrunn og sa til Ingvild at iphonen hadde hengt seg. Jeg kunne liksom ikke komme inn på noe som helst. Ingvild så helt forskrekket ut og tenkte sikkert: Stakkars vesle Katrine, nå igjen? Og selvfølgelig når jeg er så klønete tok det ikke lang tid før jeg var uheldig med å trykke fram til programmene hvor man faktisk kunne trykke seg inn. Vi alle lo godt. BTW. Sindri kødda med det samme igår, hvor han gjorde det mot Gunnar. Jada, vi har det gøy vi!


- Katrine