En travel hjemtur

... Jeg virkelig hater å stresse. Jeg bare takler det ikke. Idag hadde jeg en fantastisk dag på jobb hvor alt var bare så bra. Jeg jobbet på min avdeling mens Gunnar jobbet på sin. Vi avtalte om å møtes når vi var ferdig på jobb. det viste seg at Gunnar var ferdig før meg, men han var en engel som ventet på meg. (bare fordi han skulle ha følge til den svenske kjeden for max burger!) Uansett. Jeg innså at vi ikke kom til å rekke toget så jeg tok det med ro når jeg gikk for å møte Gunnar.

Idet jeg så Gunnar begynte han å hyle ut om at det var kun 3 min til toget gikk. Jeg bare, GUNNAR. jeg kan faen meg ikke løpe. Beina var fullstendig vraka etter DM i Hamar. Det brydde Gunnar svært lite om og bare løp. Jeg bare tenkte. fuck you, fuck you og fuck you!

Vi løp og jeg kunne ikke stoppe, for da ville ikke beina mer. Jeg løp og løp og hva gjør Gunnar? Han løper bak meg og ler av måten jeg løp på. Ikke rart jeg løper mongo etter å ha slitt ut beina 110 %!! Jeg begynner selvfølgelig å ler selv, og jeg kunne fortsatt ikke stoppe å løpe.

Det var noe av det verste jeg har gått gjennom. dauer av latter mens man løper for livet, i en lang brakk bakke hvor man frykter for å snuble, og med fucka bein. Vet dere hva. Neste gang jeg skal ta følge med Gunnar venter jeg til toget har gått, og så kan vi gå rolig ned ;-)