To forskjellige verdener

... Jeg har prøvd å leve i to forskjellige verdener, men det går ikke lenger. Det bare går ikke.

Før jeg begynner med dette innlegget vil jeg bare gi klar beskjed om at dette snakker jeg om fra min egen erfaring, og hva jeg mener. Hva du enn måtte ha opplevd selv, kan godt mulig være noe helt annet enn det jeg har vært borti.

"Mamma, jeg vil ikke ha på høreapparat. Jeg ER hørende"

År etter år måtte mamma kjempe med å forklare meg at jeg, katrine var døv. Jeg hørte, men min identitet var døv. Dette var noe jeg ikke forstod i en alder av 13. Jeg skulle absolutt gå på en hørende skole, jeg ville ikke bruke tegnspråk og jeg ville ha hørende venner. Det måtte gå år til å forstå, hvor døv jeg egentlig viste til å være og hvor jeg egentlig hørte hjemme.

Jeg skulle absolutt klare meg i to verdener, men jeg makter det ikke lenger. Jeg gjorde alt for å kunne ha to liv. Et liv med døve og et liv med hørende. Noen dager måtte jeg streve med å forstå. Slippe å si HÆ, og noen ganger sa jeg bare JA for å ikke føle meg dum. Andre ganger kunne jeg senke ned skulderne, bruke hendene mine og ikke føle meg som en outsider. Mamma visste hvor mitt liv var, men for meg tok det mye lengre tid på å forstå.

Slik var det år etter år. Jeg flyttet til en annen by hvor jeg så døve døgnet rundt. Jeg gikk på skole med døve, jeg bodde med døve og jeg følte meg trygg, men jeg skulle fortsatt ha hørende venner. Jeg ville bli likt.

Idag ser jeg ting på en annen måte. Jeg hadde ikke hørende venner for å ha de. Jeg hadde de for å kunne rømme. Rømme bort fra min egen verden. Av og til virket det for mye å leve i en verden hvor alle visste hvem alle var. Hva de gjorde og hva de levde for. Det ble av og til for mye. Svak? Ja, du kunne sagt det på den måten.

Jeg gjorde feil. Jeg valgte å ikke åpne dem for min verden, eller for deres. Det var ikke de som tapte, men jeg selv. Jeg tok ikke sjansen på å lære de tegnspråk når jeg hadde muligheten. Nei, de skulle bare være min rømningmulighet. Jeg tok meg ikke tid til å besøke dem, eller for å lære navnene på resten av familien. Nei, jeg ga blaffen. Jeg skulle bare kunne rømme når det passet meg.

Der var det jeg som tapte, ikke de.

Er det noe jeg har lært fra snakkis, så ville jeg si dette her å møtes på halvveien. Det å lære og forstå deres kultur, på samme måte som vårt. Vi kan si vi forstår dem, men det gjør vi ikke. De kan heller ikke si de forstår oss, for det gjør heller ikke de. Å kunne gi de muligheten til å se hvordan vi lever vårt liv, lære vårt språk og vår levemåte. Så mye de kunne forstått, og så mye vi kunne forstått hos dem. Vi fokusere bare hva slags problemer vi døve har, men ikke hva hørende sliter med. Det samme gjelder de. De bruker ikke tid på oss, men på seg selv. Hvorfor er det slik når vi alle er mennesker, men skiller oss fra en forskjell. Hørselen.

Jeg har tatt vennskap for gitt. Hørende vennskap som kunne vart lenge, og som jeg kunne lært mye av, men jeg valgte en annen vei og jeg kan nå bare gjøre en ting. Rette det opp.